Bak kulissene: slik forbereder vi spørsmålene før en workshop

Når jeg setter sammen en øvelse i spørsmålsplanlegging, begynner jeg ikke med spørsmålene. Jeg begynner med én setning: hva skal den som ser reportasjen sitte igjen med? Hvis jeg ikke klarer å skrive den på under et minutt, er ikke intervjuet klart til å planlegges. Det samme ber vi deltakerne gjøre i starten av hver workshop, og det virker nesten alltid mer krevende enn de tror.

Setningen blir en fasit vi kan måle alt annet mot. Et spørsmål som ikke bringer oss nærmere den, havner nederst på arket eller forsvinner helt. Det høres strengt ut, men det gjør forberedelsen lettere, fordi du slutter å samle spørsmål bare fordi de virker interessante.

Ofte ser vi at deltakerne har tre eller fire mulige vinklinger i hodet på samme tid. Da bruker vi de første ti minuttene på å velge én. De andre kan bli egne reportasjer en annen dag, og det er en trøst for mange.

• Skriv formålet i én setning før du skriver spørsmål
• Velg én vinkling per intervju
• Legg til side det som ikke tjener formålet

Mange tror research betyr timer foran skjermen. I våre øvelser setter vi en grense: en halv side med notater om personen eller saken. Du skal vite hva vedkommende gjør, hva som har skjedd i saken, og ett eller to forhold du er usikker på. Resten kommer du til å få høre i intervjuet, og det er jo poenget.

Jeg pleier å vise deltakerne forskjellen på fakta de trenger og fakta de bare liker å ha. Navn på organisasjon, årstall og hvem som er involvert er nødvendig. En lang bakgrunnshistorie er sjelden det. Overforberedte intervjuere har en tendens til å stille spørsmål de allerede kan svaret på, og da lærer de ingenting nytt.

Vi øver også på å merke av hva som må sjekkes før opptak, slik at du ikke må avbryte samtalen for å lure på om en detalj stemmer.

• Halv side notater er nok til en kort reportasje
• Skill mellom det du må vite og det som er hyggelig å vite
• Merk det du må kontrollere før kameraet går

Åpne spørsmål er lett å si og vanskelig å gjøre. Under workshopen får deltakerne et sett med lukkede spørsmål og skal skrive dem om. «Var du fornøyd med dagen?» blir til «Hva husker du best fra dagen?». Forskjellen er ikke stor på papiret, men svaret på video blir en helt annen fortelling.

Vi har lagt merke til at nybegynnere ofte pakker to spørsmål inn i ett. Intervjuobjektet svarer på det siste og glemmer det første. Derfor øver vi på ett spørsmål om gangen, og på å la pausen stå litt lenger enn det som føles behagelig. Stillheten er ofte det som gir det beste svaret.

Jeg ber også folk skrive spørsmålene slik de ville sagt dem høyt. Skriftspråk i spørsmål låter stivt når det leses opp foran kamera.

• Skriv om lukkede spørsmål til åpne
• Ett spørsmål om gangen, uten tillegg
• La pausen vare lenger enn du trives med

Når spørsmålene er skrevet, legger vi dem ut på bordet som kort og flytter dem rundt. Rekkefølgen avgjør om samtalen får flyt. Vi starter ofte med noe enkelt og konkret, går mot det viktigste i midten, og avslutter med noe som lar personen oppsummere med egne ord. Det gir et naturlig utgangspunkt for klippingen senere.

Deltakerne oppdager raskt at to spørsmål som stod langt fra hverandre egentlig hører sammen. Da flytter vi dem. Av og til oppdager de at ett viktig spørsmål mangler helt, og da er det bedre å finne det ved bordet enn midt i opptaket.

Jeg minner alltid om at tråden skal være stram nok til å holde deg på sporet, men løs nok til å følge et godt svar dit det går.

• Bruk kort du kan flytte rundt på
• Start enkelt, gå mot kjernen, avslutt åpent
• Ha en plan, men følg gode svar

Før hver øvelse går vi gjennom et lite ritual. Alle leser spørsmålene høyt for en medkursdeltaker, som sier hva som er uklart. Det tar fem minutter og fanger opp de fleste feil: tvetydige formuleringer, spørsmål som er for lange og steder der tråden brytes. Mange er overrasket over hvor mye de selv ikke hørte da de leste i stillhet.

Vi snakker også om hvordan man åpner samtalen. Et par minutter med vanlig prat før opptak gjør at intervjuobjektet slapper av, og det merkes tydelig i bildet. Jeg forteller gjerne at de beste intervjuene jeg har sett startet lenge før kameraet ble slått på.

Til slutt avtaler vi hva som skjer hvis noe går galt: man kan stoppe, ta en slurk vann og begynne på nytt. Det trygge rammeverket gjør hele forskjellen.

• Les spørsmålene høyt for en annen
• Snakk litt før opptaket starter
• Avtal at det er greit å stoppe og ta om igjen

Gjennom workshopene ser jeg et mønster. De som bruker mest tid på formålet og rekkefølgen, trenger færrest spørsmål. De som kommer med to sider fulle av spørsmål, ender ofte med å bruke tre eller fire. Færre og bedre spørsmål gir mer rom for å lytte, og lytting er det som skiller et godt intervju fra en runde med avkrysning.

Jeg ser også at selvtilliten vokser når planen er på plass. Folk som var nervøse om morgenen, stiller spørsmål med ro om ettermiddagen. Det er ikke fordi de har lært triks, men fordi de vet hva de skal ut av samtalen.

Dette er vanlig håndverk, ikke noe magisk, og det kan alle øve seg på hjemme med et notatark og en velvillig venn.