Hva betyr «B-roll», og hvorfor trenger intervjuet det?

B-roll er alt du filmer som ikke er selve intervjuet. Intervjuet er hovedsporet, ofte kalt A-roll, og alt annet er det som legges oppå eller imellom: hender som jobber, en gate, et skilt, en dør som åpnes. På norsk sier vi gjerne supplerende opptak, og det er akkurat det det er. Opptakene supplerer det personen sier med noe vi kan se.

Navnet kommer fra gammel filmteknikk, der man hadde to ruller som ble klippet mellom. Du trenger ikke kjenne historien for å bruke begrepet, men det hjelper å vite at det ikke handler om «reserve» eller «fyllmasse». B-roll er ikke det du bruker når du ikke har noe bedre. Det er en egen del av fortellingen, planlagt like nøye som spørsmålene.

På kursene våre merker jeg at nybegynnere ofte tror begrepet er for profesjonelle med store kameraer. Det stemmer ikke. En telefon på stativ og tolv rolige klipp fra stedet der historien utspiller seg er nok til å gjøre en reportasje levende.

Et intervju der noen sitter og snakker i femti sekunder, tåler ikke mye. Øyet blir trett, og følelsen av å være på stedet forsvinner. Når du legger inn et klipp av snekkeren som høvler mens hun forteller om materialvalget, får seeren se det hun beskriver. Ordene og bildene hjelper hverandre.

B-roll gjør også en praktisk jobb. Den lar deg skjule et klipp i intervjuet. Hvis du kutter en setning midt i svaret, ville bildet av personen hoppet. Legger du et overgangsbilde over kuttet, merker ingen skjøten. Det er en av de mest nyttige tingene å lære tidlig, fordi det gir deg frihet til å stryke omveier og nøling uten å ødelegge flyten.

Til sist gir B-roll seeren et sted å være. Et bilde av fasaden, av kaien eller av verkstedet forteller hvor vi er, uten at noen må si det. Det sparer deg for kommentar og gjør teksten kortere.

• Dekker over klipp i intervjuet
• Viser det personen beskriver
• Gir seeren sted og stemning

Jeg deler gjerne supplerende opptak i tre grupper, fordi det gjør det lettere å huske hva man skal lete etter. Den første er totalen: et bilde som viser hele stedet, slik at seeren orienterer seg. Den andre er handlingen: noen gjør noe, og vi følger bevegelsen. Den tredje er detaljen: en hånd, et verktøy, en tekstlapp, noe lite som sier mye.

Når du filmer, prøv å få med én av hver for hvert sted du besøker. Da har du alltid noe å velge mellom i klippeprogrammet. Mange filmer bare totaler, og sitter igjen med et klipp som ser flatt ut. Andre filmer bare detaljer og forvirrer seeren om hvor alt foregår.

Hold hvert opptak i minst ti sekunder, selv om du vet at du bare bruker fire. Du trenger margin i begge ender, og stabile bilder er enklere å klippe enn raske, kortvarige svingninger. Står du stille og lar kameraet hvile, får du bedre materiale enn om du følger alt som beveger seg.

• Totalen: viser hvor vi er
• Handlingen: viser hva som skjer
• Detaljen: viser noe lite og konkret

Den første misforståelsen er at B-roll kan filmes i etterkant, uten noen plan. I praksis blir bildene da generiske, og de passer sjelden til det personen faktisk har sagt. Det beste er å notere under intervjuet hva som nevnes, for eksempel en maskin, en gate eller en gammel kasse, og så filme akkurat det.

Den andre misforståelsen er at mer alltid er bedre. Femti klipp som alle ligner hverandre gjør klippearbeidet tyngre, ikke lettere. Vær heller selektiv: færre, men tydelige opptak med ulik avstand og vinkel. Da blir det raskt å bygge en sekvens som henger sammen.

Den tredje er å tro at lyden ikke betyr noe. Bakgrunnslyden fra stedet, kalt stemning, er en del av supplerende opptak. Ta alltid med noen sekunder lyd, selv om du senere legger intervjustemmen over. Den gir bildene tyngde og gjør at overgangene låter naturlige i stedet for tomme.

I klippeprogrammet ligger intervjuet på det nederste videosporet, og B-roll legges på sporet over. Lyden fra intervjuet beholdes, mens bildet byttes ut. Det er hele teknikken. Du slipper å skjule noe i lyden, fordi seeren fortsatt hører samme stemme uten avbrudd.

Start med å la bildet av personen stå de første sekundene av et svar. Seeren trenger å se ansiktet for å knytte stemmen til et menneske. Deretter kan du gå til supplerende opptak der personen beskriver noe, og komme tilbake til ansiktet når svaret nærmer seg slutten eller blir mer personlig.

Pass på at bildet passer til ordene i det øyeblikket de sies. Sier noen «vi åpner klokken åtte», bør seeren ikke se en tom parkeringsplass fra et annet tidspunkt. Små uoverensstemmelser her svekker tilliten mer enn man skulle tro, så sjekk hvert klipp mot det som blir sagt.

• Intervjulyd på sporet under
• B-roll på sporet over
• Kom tilbake til ansiktet ved følelsesladde svar

Velg et sted du kjenner godt, for eksempel et bibliotek, en butikk eller et lag du er med i. Sett av tjue minutter og film tolv klipp: fire totaler, fire handlinger og fire detaljer. Hvert klipp skal vare ti sekunder, uten å zoome eller svinge raskt. Ta også opp ti sekunder lyd av stedet.

Når du er ferdig, se gjennom klippene og velg ut de seks beste. Spør deg selv hvilke som sier noe om stedet uten forklaring. De som gjør det, er verdt å beholde. De som bare er pene, men ikke forteller noe, kan du legge bort uten dårlig samvittighet.

Denne øvelsen er en forsmak på det vi gjør på workshopen om supplerende opptak. Der kobler vi den til et ekte intervju, slik at du ser hvordan bildene og svarene faller sammen. Gjør den gjerne først alene, og ta med klippene du er minst fornøyd med.