Slik bygger du spørsmålsrekken før kameraet settes på

I disse ukene har jeg lagt om første halvdel av modulen Planlegging av spørsmål. Tidligere startet deltakerne med å skrive en lang liste med spørsmål og sortere den etterpå. Nå begynner de med én enkelt setning: hva skal seeren sitte igjen med når reportasjen er over?

Den setningen blir det vi kaller den røde tråden. Alle spørsmål som senere skrives, må kunne knyttes til den. Det høres strengt ut, men for de fleste nybegynnere er det en lettelse, fordi listen blir kortere og hvert spørsmål får en tydelig jobb å gjøre.

Endringen kom etter at flere deltakere i forrige runde fortalte at de hadde mange spørsmål, men ikke visste hvilke som var viktigst da intervjuet først var i gang. Da var det for sent å sortere. Vi flyttet derfor sorteringen til før opptaket, og det har fungert bedre.

Vi ber deltakerne bruke en time på research, ikke en hel kveld. Målet er ikke å bli ekspert på temaet, men å vite nok til at du ikke spør om det som står på førstesiden av en nettside. Les, ring gjerne personen på forhånd, og skriv ned tre ting du ikke forstår.

Disse tre tingene er ofte de beste utgangspunktene for spørsmål. Når du ikke forstår noe, gjør seeren som regel heller ikke det. Et spørsmål som «kan du forklare det som om jeg aldri hadde hørt om det?» gir ofte et bedre svar enn et ferdig formulert fagspørsmål.

Under workshopen får hver deltaker et tema fra lokalmiljøet, for eksempel en idrettsforening, en butikk eller et frivillig tiltak, og gjør research i den tiden vi har satt av. Det er nok til å lage en brukbar plan, og det viser at forberedelse ikke trenger å være tung.

• Sett av én time til research
• Skriv ned tre ting du ikke forstår
• Les det intervjuobjektet selv har publisert

Et åpent spørsmål kan ikke besvares med ja eller nei. «Hvordan begynte det?» og «hva var vanskeligst?» er eksempler. I øvelsen skriver deltakerne først alle spørsmålene sine, og går så gjennom og skriver om de lukkede til åpne. Det tar ti minutter og endrer ofte intervjuet mer enn noe annet.

Like viktig er oppfølgingen. Mange holder seg til listen og lytter ikke til svaret. Vi øver derfor på å la ett spørsmål stå åpent og heller spørre «hva mener du med det?» når noe er interessant. Listen er et utgangspunkt, ikke et manus.

Jeg ber deltakerne markere to eller tre spørsmål som de ikke vil gå glipp av, og la resten være fleksible. Slik får intervjuet en bærebjelke, men samtalen kan likevel gå dit svaret fører den.

• Skriv om lukkede spørsmål til åpne
• Marker to eller tre spørsmål du ikke vil gå glipp av

Vi legger spørsmålene i tre grupper: å komme i gang, å gå dypere og å runde av. De første spørsmålene skal være enkle og trygge, ofte om hva personen gjør eller hvordan hverdagen ser ut. Det gir den du intervjuer tid til å venne seg til kameraet.

I midten kommer de spørsmålene som bærer reportasjen. Her stiller du det som hører til den røde tråden, og her er det lov å ta seg tid. Mot slutten ber jeg deltakerne spare ett spørsmål som ser fremover, for eksempel hva som skjer videre, fordi det gir et naturlig punkt å avslutte på.

Et siste spørsmål som mange glemmer, er «er det noe jeg ikke har spurt om, men som du synes burde med?». Det tar få sekunder, og svaret blir overraskende ofte det beste i hele opptaket.

Etter øvelsen sitter hver deltaker igjen med ett ark: den røde tråden øverst, åtte til ti spørsmål i tre grupper, og tre ting å undersøke på forhånd. Arket er laget for å bli brukt i virkelige intervjuer også etter kurset, og mange sier at det blir stående som en mal.

Vi lover ikke at alle blir sikre intervjuere på en dag. Det som er realistisk, er at du går fra å improvisere til å ha en plan du kan stole på, og at du vet hva du skal gjøre hvis samtalen tar en annen retning enn forventet.

De neste modulene, om bilde og lyd, bygger på dette arket. Når spørsmålene sitter, er det mye lettere å konsentrere seg om kameraet og mikrofonen, fordi du ikke samtidig må finne på hva du skal si.

• Én rød tråd i en setning
• Åtte til ti spørsmål i tre grupper
• Tre ting å undersøke på forhånd